Homokaninens tanker

1096 dager er lenge. Veldig lenge. Tre år, akkurat.

Bloggen er flytta. Eller den vil iallefall dukke opp et annet sted, hvis den fortsetter. Ikke her. Har litt med hvem som leser den å gjøre. Så dere får lete. Eller spørre meg. Eller ikke.

Herregud. Det gikk nettopp opp for meg at jeg kanskje burde levere inn noe hvis jeg skal begynne på skole igjen til høsten. Oppgaver, liksom. Og etter å ha snokt på bloggen til Rikke, så slo det meg at Westerdals kanskje var noe å prøve seg på i år. Jeg hadde tenkt i fjor også, men jeg er litt glad for at hadde tenkt ble til orker ikke, og jeg har allerede bestemt meg for hvor jeg skal hen. For det er masse oppgaver. Blant annet skal jeg vise frem ingenting. Hva er ingenting, egentlig? Jeg har masse idéer til ingenting, men jeg tror kanskje jeg burde ende opp med en litt mer konkret idé. Kan ingenting være det du valgte å velge bort, kanskje?
I tillegg tror jeg at jeg skal lage noen nye bud, skrive en barneregle med et skjult budskap og leke landsforæder. Jeg tror hodet mitt hadde hatt godt av noen år på den skolen. Lære å leke igjen. Kreativitet. Men herregud. Jeg skulle gjerne ha hatt en samarbeidspartner. Noen å kaste ball med. Du kan jo gå inn og se på opptakskravene sjøl. Og kanskje være snill og grei og gi meg tilbakemeldinger og hjelp.

Jeg tror kanskje at proppen har løsna litt. Klumpen i magen er i alle fall ute. Det er det lenge siden den har vært. Nærmere tre år, kanskje. Jeg kommer aldri til å klare å spise sjokolade igjen. Dén sjokoladen. Feid inn under rekken av fylt pasta og fine rundstykker. Blir dårlig bare av tanken. Æsj. Det var vel ikke dette du forventa å lese om når jeg gjenoppsto litt fra de døde? Sorry. Jeg skal forresten ta meg tid til å trykke litt på tastaturet igjen. Tvinge meg selv. Det er forresten sykt at jeg først får kommentarer når jeg sier at jeg kutter ut. Men det er litt hyggelig at dere sier fra, i alle fall. Kanskje noen har lett litt etter den nye bloggen, også? Ja? Nei? Tenkt tanken? Det er hvertfall ingen homokanin innblandet der.
Hei igjen, forresten. Denna gangen trenger jeg hjelp til å holde nesetippen over vannet. Litt innsats, takk.

Bloggen er vel så godt som lagt død. Mulig det er din skyld, som ikke kommenterer. Mulig jeg skriver en annen plass også. Du får lete.

Det var som å få støt den første gangen med noen andre. Og ikke på noen god måte. Det var vel mest for å unngå å fryse at jeg stakk hånda mi borttil hans, men det føltes som at helvete frøs til is akkurat der og da. Helt feil. Det var varmende og alt det der, veldig hyggelig også, jeg tror vi begge syntes det, men for min del varte det bare i et halvt sekund. Smerte. Det var ikke riktig hånd. Den tilhørte ikke riktig kropp. Den klemte ikke på riktig måte. Jeg lurer på om han ble såra av avvisningen. Men på en måte så brydde jeg meg ikke, heller.

Jeg kommer til å sammenligne puslespillbiter så lenge jeg lever. Finne akkurat den biten som passer inn ved siden av akkurat den spesifike jeg dveler ved. Jeg hadde den, men den forsvant. Et smell, et par uklare øyeblikk, så glei den unna. Mista fotfeste. Forsvant. Men puslespill produseres ikke i entall, så jeg vet at det finnes flere. Derfor må det jo finnes en bit som er akkurat lik. Det tar bare litt tid å finne den. Kanskje den har et annet mønster. Kanskje den ikke passer inn med omgivelsene rundt. Men jeg vet at den finnes, og inntil da kommer jeg til å trekke meg tilbake som om jeg har fått støt. Den passer ikke inn, ergo den må fjernes. Den kan ikke presses på plass, for den hører jo hjemme et annet sted. Ikke hos meg, på mitt brett.
Iblant lurer jeg på om brikken fortsatt finnes der langt under benken, eller om støvsugeren har tatt den. Dratt den med seg, inn i tåken av støv, ut av huset, vekk fra meg. Noe sier meg at det ikke er noen vits i å bøye seg ned for å sjekke. Puslespillet er ødelagt. Start på et nytt. Nye brikker, nye fargesammensetninger. Hvor skal man starte på et puslespill, egentlig? Hjørnebrikkene? Tilfeldige objekter som dukker opp i brikkebunken? Lønner det seg å legge rammen først? Bør man bruke et brett, slik at det kan legges vekk hvis man ikke gidder mer?
Det er lenge siden jeg har lagt puslespill nå. Men jeg føler en liten motvilje til å begynne med et nytt. Hva er det jeg egentlig er redd for? Å miste flere brikker?

Jeg føler meg som en råtten bloggeier om dagen. Jeg har tusenvis av idéer, men mangler tusenvis av stunder til å sette meg ned og skrive. For hver gang jeg tenker at nå! Nå har jeg mulighet! så blir det borte. Alle de gjennomtenkte setningene og meningene forsvinner, eller så prioriterer jeg lesing eller soving istedet. Jeg går rundt med blå ringer under øynene, bjørnefeller i kneet, mulig feber og høy puls. Selv om de to siste kanskje har opphav i noe annet enn hypokonderi.
Men på torsdag drar jeg til Oslo. Og da skal jeg slappe av, se på fint juletre, og bare sosialisere med folk som jeg ser altfor sjeldent. Jeg savner dere.
Også viser det seg at jeg har jobb ganske lenge utover nyåret. Muligens med masse ansvar også. Og med fine og ikke fullt så fine kollegaer. Og om ei uke blir det julebord. To på ei uke. Vil noen dele litt overskudd og energi med meg? Og litt mot og litt selvtillit? Kanskje jeg skal bli flinkere til å skrive når jula nærmer seg. Kanskje.

Det var første gangen jeg var med mamma på kafé. Vi var i byen, hvorfor vet jeg ikke. Men vi skulle kose oss. Skjemme oss bort litt. Hva hun hadde dårlig samvittighet for, husker jeg ikke. Jeg var vel rundt åtte år, og hadde ikke lært meg å se sammenhengen mellom dårlig samvittighet og pengebruk. Jeg skulle få kake. Kake og brus. Og mamma skulle ha kake og kaffe. Jeg skulle få velge akkurat den kaka jeg ville ha, velge fritt mellom alle kakene i kakedisken. Det var mange. Og jeg husker at det var de største kakene jeg noensinne hadde sett. Det var de største prisene mamma noen gang hadde sett. Men hun sa det ikke. Vi endte opp med å dele et kakestykke. Samvittigheten bleknet vel i forhold til prisen. Kaka var rosa, og i tre etasjer. Skyhøy. Den var brun innimellom. Det sto mellom den og en hvit en. Den hvite virka så bløt, dessuten var den mye lavere. Det samme gjaldt prisen, så vi krangla litt om kakevalget, mamma og jeg. Men hun ga etter da hun innså at det brune var sjokolade. Jeg vant. Vi satt i taushet og spiste kake. Den var ikke så god som den så ut som. Jeg var skuffa. Mamma så det. Så hun sa at vi skulle ta oss en tur på lekebutikken etterpå. Jeg fikk en ny Barbie-dukke. Nå hadde jeg plutselig to. Jeg var glad. Det tror jeg mamma var også. Hun hadde i alle fall litt bedre samvittighet. Kjøpt lykke. Kjøpt en dose bedre samvittighet. Kjøpt meg?

Det var der allerede ved håndtrykket. Eller før det også, igrunn. Drittlei, på tide med nye innspill. Deg også, forresten. Det har noe med at selv om noen gir deg et smil, er imøtekommende og vennlig, så betyr ikke det at du skal suge deg fast og trekke ut alt av energi som måtte gjenstå. Hadde det vært tillatt å fortelle deg det, så hadde du havnet nærmere bakken enn du allerede er. Kanskje det er like greit at det ikke er lov.
Det har dukket opp en motsetning. Raver nærmere taket enn gulvet. Hilser på en måte det er umulig å bestemme om er sjenert eller omsorgsfull. De enormt store blå kan tyde på det siste. Jeg er så forvirra om dagen. Trenger tid til å tenke, men samtidig skulle jeg bare ønske at det vil gå over. Fort. Selv om jo fortere tida går, jo nærmere kanten av stupet kommer jeg. Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Og med hvem? Jeg har alltid vært redd for å hoppe. Og hvor er den trygge klippen når man trenger den som mest? Er det på tide å klatre ned igjen nå?

...når jeg
klarer å formidle noe
klarer å formidle noe på en bra måte
blir blid igjen
får litt "armslag", og får "puste" fritt
får det som jeg vil
klarer å stokke om bokstavene og får sagt ting til folk
riktig

Hadet så lenge.

Herregud, jeg savner deg. Kan vi ikke bare gå tre år tilbake i tid, da vi dulta borti hverandre og kjeda oss sammen? Jeg kan ikke se for meg noen som er bedre å kjede seg sammen med enn du. Og jeg vet ikke om noen andre som vet akkurat når de skal være stille, og akkurat når de skal skravle livet ut av seg, slik som du. Og jeg vet ikke om noen som drev meg mer til vanvidd enn du. Som irriterte meg mer enn du. Som var bedre enn deg. Som lyste tvers igjennom av godhet, og som aldri ville noen noe vondt. Utenom naboen, da. Selv om dét kanskje ikke var helt gjennomgående det, heller.
Jeg lurer på hvor vi ville vært idag. Kan du komme tilbake inn i livet mitt?

Jeg har et genialt konsept til en tegneserie. Iallefall i mitt eget hode. Jeg må bare forme idéen og karakterene først. Og det kan ta litt tid. Dessuten skulle jeg ønske at jeg hadde tegneferdigheter. Men jeg kjenner i det minste folk som har det, så går det jo kanskje an å smøre dem litt. Eller så kan jeg jo bruke hundreogørten ganger lenger tid, og fikse det sjøl.


Jeg har lyst på en sånn en. Det er en lampe. Akkurat stor nok til å passe som nattbordlampe. Det blir skummelt å få full-jobbs-lønning i november. Det blir dyrt, vet jeg. Men så kan man jo skylde på at man kjøper julegaver? Herregud, det er under to måneder til jul. Og jeg vet ikke om jeg gleder eller gruer meg. Mat blir jo også et tema i år. What to eat? Tips? Råd? Ja, takk, begge deler? Grøntfór blir det iallefall.

Åjo! Lampa er fra Modcloth.com Fine, fine butikken. Fine, fine tingene.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg satt i fengsel, slik at jeg fikk tid til å sette meg ned og tenke, og å skrive, og å slappe av. Begynner sakte men sikkert å nærme meg 50 timers uke på jobb, og det er jo...koselig dét. Penger blir det, i alle fall. Men det hadde vært godt å ha tid til noe annet enn å sove og jobbe, også. Hei, svineinfluensa, kom til meg om et par ukers tid, når jeg har null i imunforsvar og mer enn nok å gjøre.
Seriøst, hvorfor klager man alltid når man har fått det som man vil?
Og ja, okey, (og tusen takk, alle sammen) jeg skal meddele noen utdrag til snart. Men det er så mye av det som ikke har noen sammenheng hvis man ikke leser alt, og jeg har inntrykk av at dere ikke gidder å lese når jeg publiserer mer enn ti linjer om gangen/ jeg har ikke lyst til å gi dere alt. Har egentlig litt lyst til å begynne å illustrere det jeg skriver også, men den fotografbiten er det så utrolig mange andre som klarer bedre enn meg. Så om du har lyst, så blir jeg veldig glad dersom du vil illustrere for meg.

Han gikk ut cafédøra med en kopp varm kakao i hendene. Hadde ikke lyst på kaffe, og de fancy drikkene var ikke noe for ham. Kakao, derimot. Varmt og søtt, barnslig og veldig ham. Dessuten var det godt. Hun satt på en utestol med beina i kryss. Skjerfet godt pakket rundt halsen, men uten votter. Han hadde aldri sett henne med votter på hendene. Enda hvor kald hun ble. En gang hadde hun fortalt ham at hun fortrakk å være kald på hendene. Tok hun på seg votter ble det klamt med en gang. Klaustrofobisk, hadde hun sagt. Det var en interessant tankegang, - å føle seg innestengt av å pakke inn hendene. Han satte seg ned i stolen rett ovenfor henne, trakk pusten dypt og smilte. Det skulle ikke mer til før hun hadde klatret ut av hjertet hans og henvendt seg her foran ham, i egen person. Hun var den samme jenta som hun alltid hadde vært, kanskje en tanke mindre livlig i øynene. Men hun var fortsatt jenta han hadde sluppet dypest inn. Jeg savner deg, hadde hun sagt. Og hjertet hans hadde stoppet. Jeg savner deg også, hadde han svart, uten å se på henne. Og det var antakelig da hun hadde skjønt at noe var galt.

Nå gjør jeg noe jeg har sagt til meg sjøl at jeg ikke skulle gjøre. Jeg deler et mikroskopisk utdrag av noe jeg jobbet med for et års tid siden. Jeg vurderer å dra det fram igjen og fullføre, for akkurat nå ligger det kun som ei anonym fil på macen min. "Det" heter den. Rett og slett fordi det er det første ordet i hele fila. Men ja. Det er rett og slett copypaste fra der jeg nesten helt tilfeldig plasserte musetasten. Værsåsnill å ikke si noe slemt?